En dag i portrettstudioet
Studioet er det viktigste stedet i fotovirksomheten min. Det er der jeg møter modellene ansikt til ansikt, og der jeg lykkes eller mislykkes i å fange noe uttrykksfullt. Det som skjer på de andre to stedene, lab’en hvor filmene blir fremkalt og mørkerommet hvor bildene til slutt blir laget, er atskillig mindre risikabelt og også mindre poetisk.
Ordene «studio» og «lab» gir egentlig ikke de rette assosiasjonene i mitt tilfelle. «Studioet» for eksempel, består strengt tatt bare av en vanlig rullegardin, i tillegg til meg og kameraet mitt. Rullegardinen henger fra to kroker i taket hjemme i min egen stue. Lyset faller på skrå inn fra venstre, gjennom stuevinduet. Slik ser det ut:
På en fin dag er det lyset som kommer inn her, det beste fotolyset som finnes, kontrastrikt og klart. Rullegardinens hensikt er selvsagt å skape den klassiske nøytrale bakgrunnen som fremhever modellen maksimalt – i tillegg til å skjule alt rotet i stuen. Alle ting som vises på et bilde er jo med å fortelle den historien som bildet er. Har du en skjøteledning med i bildet, blir det er bilde også av den.
Det største problemet med dette studio-oppsettet er ikke at det er amatørmessig, men at det er et betenkelig sted å invitere modeller, særlig kvinnelige. Alle foreldre innprenter døtrene sine at de ikke skal gå hjem til fremmede menn som spør om å få ta bilde av dem. Jeg har mange ganger beundret det motet som modellene viser når de kommer hit, ofte alene, uten annen forsikring enn ansiktet og stemmen min. Heldigvis har det gått bra hver gang.
I tillegg er det praktiske problemer her. Lyset fra vinduet forutsetter en klar bergensk dag utenfor og gjør dermed fotograferingen til en sommer-aktivitet. Det er heller ikke mye plass fra rullegardinen bort til veggen på motsatt side. Lyser faller på skrå inn og treffer en stående voksen person midt på brystet. Hodet ligger i halvskygge. Studioet er med andre ord mest passende til sittende portretter og nærbilder.
Når man til slutt lager bildene i mørkerommet, er det mulig å lysne den øverste, skyggefulle delen noe, og skape en slags jevn belysning. Problemet er likevel at lyset i skyggen er flatt og uinteressant. På dette bildet har jeg klart å presse inn det meste av en høy dame, og forsøkt å jevne ut lyset:
En ungdom vil kunne stå og fortsatt ha rimelig lys på ansiktet, slik:
Eventuelt slik:
Til nærbilder kan jeg også bruke et annet vindu og en verandadør som lyskilder, uten å få med noe rot i bildet. Da vil lyset komme fra to kanter, både fra siden og bakfra, noe som kan gi en ganske fin virkning:
Fotograferingen
Når modellen kommer til studioet, har jeg i de fleste tilfeller dannet meg en forestilling om hvordan jeg vil fotografere vedkommende. Stort sett vet jeg på forhånd hvordan modellen ser ut, og ut fra det har jeg fått idéer til oppsett, kameravinkler osv. Disse idéene viser seg nesten alltid å være dårlige. De fører ikke til gode bilder. De beste bildene kommer når jeg er ferdig med å prøve ut idéene og fortsetter å ta bilder uten plan. Men selv etter at jeg ble klar over dette, fortsetter jeg å teste ut idéene mine. Det kjennes som en forpliktelse. Den dagen jeg slutter å ta mine egne idéer og innfall alvorlig, er jeg ferdig. Slik kjennes det.
Når vi så begynner å fotografere, starter jeg nesten alltid med et småformatkamera, et av Nikon-kameraene mine. Jeg fotograferer jo med gammeldags film. Da er man i et helt annet univers enn ved moderne digitalfotografering, hvor man kan ta bilder nesten uten lys og knipse løs uten å tenke på konsekvensene. Man tar 300 bilder og kaster de dårlige etterpå. Digitalfotografering er trålfiske, filmfotografering er fiske med stang. Filmen er dyr og prosessen frem til ferdige bilder er arbeidskrevende. Det betyr at man begrenser seg og er veldig skjerpet mens man holder på. Småformatfilm er det mest avslappede i vårt univers. Her er det 36 bilder på rullen. Det er mange bilder! Linsene i småformatkameraene er «raske» som fotografene sier, dvs de slipper inn mye lys, så man kan bruke korte lukkertider og ikke trenger å bruke stativ innendørs. Jeg kan altså knipse løs med håndholdt kamera, ganske ubekymret, så både modellen og jeg liksom kommer i gang. Bildene som tas på denne måten, får sin egen estetikk:
Jeg har lest om en fotograf som tok denne innledende runden uten film i kameraet. Modellen visste ingenting. Når han hadde knipset seg varm, og modellen begynte å slappe av, lot han som han måtte skifte film. Da først satte han i filmen. Selv er jeg tiltrukket av spenningen i situasjonen, og lengter ikke så veldig etter at modellen skal slappe av. Mer om det senere. Min erfaring er at det ofte er fine uttrykk å finne på disse første bildene, uttrykk som jeg ikke vil gå glipp av. Faktisk har det aller første bildet ofte noe spesielt ved seg.
Stoler osv
Som sagt er mitt studio først og fremst et sittestudio, og jeg har forskjellige krakker og stoler å hjelpe meg med. Til fotografering av barn har jeg en liten skammel:
Den kan også brukes til å stå på:
I enkelte tilfeller lar jeg også voksne folk sitte på skammelen, hvis det virker som en god idé å la dem se håpefullt opp:
Forskjellige sittemøbler vil i det hele tatt tilføre bildet en hel del, når man opererer med så enkle oppsett som jeg gjør.
Valgene jeg tar i studioet bygger på innfall og følelser, og jeg tar ofte feil, og angrer og ergrer meg etterpå. Når en person kommer til fotografering, gjelder det å se an klærne og håret og hele utstrålingen til personen, og velge riktig bakgrunn. Jeg har tre rullegardiner å velge mellom: Hvit, grå eller svart. Bakgrunnen har utrolig mye å si for uttrykket i bildene. Særlig den svarte gir en dramatisk virkning og løfter modellen frem:
Lav kontrast mellom bakgrunn og modell gir en mykere virkning:
I tillegg til stoler har jeg noen bord og remedier som folk kan støtte seg til. Jeg liker veldig godt folk som støtter ansiktet i hendene. Vi ser jo på bilder også med underbevisstheten vår, og det at ansiktet blir holdt på denne måten, og at hendene og armene er med i bildet, gir en god følelse av støtte og helhet.
Lyset er selvsagt et av de viktigste uttrykksmidlene i portrettfotografering. Det er vanskelig å vurdere lyset mens man fotograferer. Blikket vårt ser jo et mye jevnere lys enn det som blir festet til filmen. (Og svart-hvitt er verst.) Skyggene blir langt mørkere på bildet. Det er også grunnen til at rynker kommer tydeligere frem og at ansiktet i det hele tatt blir mer markert på bilder enn i virkeligheten.
I tillegg til at lys og skygge modellerer ansiktet og gir det liv, kan jeg bruke lysretningen til å skape forskjellige stemninger. Hvordan ansiktet og kroppen er vendt i forhold til lyset har mye å si for uttrykket i bildet. Hvis modellen feks vender seg litt bort fra lyset, kan det gi bildet en følelse av blyghet og intimitet.
Under fotograferingen jobber vi på den aller enkleste måten. Det er «stå akkurat sånn og se rett inn i kameraet», «senk haken bittelitt», bøy hodet litt mot høyre» osv. Uttrykkene får komme hvis de kommer, og ofte gjør de det, for både modellen og jeg ønsker det. Det er jo derfor vi er der.
Studiokameraet
Etter en innledende runde med knipsing, hvor jeg prøver ut både den opprinnelige idéen jeg hadde, og andre idéer som dukker opp underveis, kommer studiokameraet frem. I mitt tilfelle er det et mellomformatkamera. Det finnes større kameraer, med enda større film og enda høyere oppløsning på bildene, men dette er stort nok for meg. Filmen er her 6cm bred. Det er bredt! Et negativ her er nesten fire ganger så stort som på småformatfilmen. Det gir fire ganger så lekre bilder.
Jeg har to forskjellige, et Rolleiflex fra 1959 og et Hasselblad fra 1975. Gamle slitere begge to, men fabelaktig gode kameraer. Rolleiflexen har det beskjedne og litt rare utseendet med to linser over hverandre, og en nesten lydløs lukker, mens Hasselbladen er et kamerabeist som fyrer av hvert bilde med et høyt smell. Felles for begge kameraene er at man kikker ned i dem gjennom en sjakt på oversiden (sjaktsøker). I bunnen av sjakten ser man bildet speilvendt. Et magisk syn som det er umulig å bli lei av – «a beauty to behold» for å sitere fotografen Ansel Adams. Ofte lar jeg modellen få kikke ned i kameraet mens jeg selv inntar skammelen.
Med disse kameraene blir man ekstremt økonomisk. Det er 12 bilder på rullen. Linsene er langsommere, dvs de slipper inn mindre lys, så vi må bruke lange lukkertider (i virkeligheten «åpningstider»), og det er mer krevende å få bildene 100% skarpe. Dette betyr at vi er over i langsom fotografering, oppstilte og nøye planlagte bilder med kamera på stativ og strenge formaninger til modellen om å sitte helt stille og ikke blunke. Å ta bilder på denne måten, kjennes som selve fotograferingen. Marginene er små, flaksen redusert til et minimum. Både modell og fotograf er dypt konsentrert.
Likevel, når jeg studerer filmene etter en fotografering, er det langt fra slik at de beste bildene alltid kommer fra studiokameraet. Det uttrykksfulle bildet stammer like ofte fra den innledende, spontane runden med små-kameraet.
Hvem er du?
Som sagt, jeg er ikke så opptatt av at modellen skal slappe av foran kameraet. Spenning og nervøsitet gir ofte mye mer interessante bilder enn avslapping og glede. For meg var det en liten åpenbaring da jeg oppdaget dette: Stivheten, nervøsiteten, det unaturlige i situasjonen er ikke en fiende som fotografen må overvinne, men tvert imot en åpning inn til uttrykksfulle bilder! I stedet for å prøve å skape en ønskesituasjon, kan man ta bilder av det ubehaget som faktisk er der. Etterhvert som jeg fotografert folk, erfarte jeg også at ved å godta ubehaget på denne måten, kunne jeg av og til få tak i det jeg aller helst ønsket å fotografere: Sårbarhet og nærhet.
Det er beklagelig, men alle fotografer er først og fremst ute etter interessante bilder, ikke etter sannheten. Jeg fotograferer jo ikke fotomodeller eller skuespillere, men vanlige folk. De kommer til studioet med ansiktet sitt og kroppsspråket sitt, og håper at bildet på en eller annen måte skal representere dem og føles sant. Selv vil jeg også gjerne fange det karakteristiske i uttrykket deres. Men det er veldig vanskelig. Ingen av oss klarer helt å «være seg selv» foran et kamera. Men plutselig, når jeg ser modellen fra en bestemt vinkel, eller hun/han holder hodet på en bestemt måte, kan det dukke opp noe annet som ikke nødvendigvis er karakteristisk for vedkommende, men som er uttrykksfullt og spennende – og som kan bli et fint bilde. Jeg må bare ta det jeg kan få.
En eller annen kjent fotograf, jeg husker ikke hvem, uttalte at ethvert portrett egentlig er et selvportrett. Det har mye for seg. Når jeg ser på modellen gjennom kameraet, merker jeg hvordan jeg leter etter noe av meg selv i ansiktet til den andre, noe jeg kan kjenne meg igjen i, en sprekk i muren som skiller oss fra hverandre. Den vil jeg gjerne ta bilde av.
