Mannsportretter

Etter lang tids nøling startet mannsportrett-prosjektet opp våren 2018.
Dette skillet mellom kvinne- og mannsportretter virker kanskje litt uttenkt. Men jeg tror fortsatt at det er lettere for en kvinnelig fotograf å ta fine bilder av menn. Det er lettere for henne å komme innpå mennene, få dem til å slappe av og vise sine myke sider. Hun vil ha en grunnleggende sympati med mennene som menn, og de med henne. Det er min teori.

Et vakkert uttrykk for hvor dyp denne sympatien er, finnes i Helen Kellers bok «The world I live in». Som døvblind hadde hun et sterkt forhold til ulike menneskers lukt. Hun skrev blant annet at det er først ved 6-7 års alder at et menneske får sin egen individuelle lukt. Før det lukter alle bare barn. Om lukten av menn skrev hun:
Masculine exhalations are as a rule stronger, more vivid, more widely differentiated than those of women. In the odor of young men there is something elemental, as of fire, storm, and salt sea. It pulsates with buoyancy and desire. It suggests all things strong and beautiful and joyous, and gives me a sense of physical happiness.

Siden en slik kjærlighet til det maskuline er uoppnåelig for meg, har jeg viet meg til kvinneportrettene og utsatt mannsportrettene i det lengste. Men nå er tiden der.

Erfaringen fra prosjektet så langt viser, selvsagt, at bekymringene var veldig overdrevne. Mennene er vennligheten selv, og lar all forfengelighet fare. Foran kameraet har de en befriende no nonsense holdning. Hvor nært bildene mine kan komme «all things beautiful and joyous» vil vise seg etterhvert som prosjektet skrider frem. Det er bare å prøve.

Jeg oppfordrer alle som kunne tenke seg å delta i prosjektet, om å ta kontakt. Det koster ingenting. Tvert i mot får man et gratis bilde som belønning.
Kontakt: hegdahl@monochroma.no

Mannsportretter