Kvinneportretter

Kvinneportrettprosjektet har pågått siden 2014. Det virket nærliggende å gjøre det lettest mulige til mitt prosjekt. Kvinner er så greie. Har de først sagt ja til å bli portrettert, går de inn i det med sportsånd. De kommer til studioet med flere skift av klær, og håret kan man forandre underveis! De er ikke redde for å vise sårbarhet.
Jeg hadde en visjon om at hvis jeg portretterte riktig mange kvinner av ulik type, ville det komme frem noe typisk «kvinnelig» som ville være interessant. Men da jeg hadde fotografert 50-60 kvinner, stod det klart for meg at det typisk kvinnelige bare var tull. Kvinnene var mye forskjelligere fra hverandre enn de var like hverandre. Konklusjonen ble: De er like forskjellige som oss. Ingen virkelig banebrytning erkjennelse, kanskje, men når du ser det med egne øyne, gjør det likevel inntrykk. Det er en bra påminnelse.
Når du kommer tett nok på en kvinnes ansikt, forsvinner forskjellen mellom pene og mindre pene. Det er en like stor opplevelse hver gang. Uttrykket i øynene skifter ustanselig, og er utrolig vakkert. Håpet er at noe av det skal komme med på bildene, om så bare en liten bit.
Modellene er vanlige, modige kvinner i alle aldre og fasonger. Ta kontakt hvis du har lyst til å stille opp i prosjektet. Belønningen er et gratis håndlaget bilde fra mitt mørkerom.
Kontakt: hegdahl@monochroma.no

DU – portretter av kvinner

Vakre løgner

Portrettfotografiet er lag på lag av løgner. Det gir seg ut for å fortelle en sann historie, men det er en historie bygget opp av løgner. En evt sannhet må man finne mellom lagene, mellom linjene, som i brevene til to som er usikre på hverandres kjærlighet.

Kvinnen på bildet under har en livlig, energisk fremtoning – i virkeligheten, altså. Da jeg spurte om å få portrettere henne, håpet jeg å fange det energiske uttrykket hennes. Men folk med livlige ansikter er vanskelige å fotografere. Hun hadde erfart det, og advarte meg mot å prøve. Selvsagt fikk hun rett. Det livlige, flotte uttrykket hennes var umulig for meg å fange. Men blant negativene fant jeg dette bildet:

Ser du? Jeg kan fortelle at personen på bildet overhodet ikke ligner på hun som satt modell i mitt studio. Personen på bildet har ikke noe av modellens vitalitet. Men jeg synes bildet forteller en fin historie. Ansiktet synes å slippe deg inn. Verden er ikke en fasade, det er mulig å nå frem til andre mennesker.

Fotografen vil lete etter det øyeblikket da ansiktet synes å sprekke opp. Et kort øyeblikk går det blaff av glede, tvil, tristhet, nysgjerrighet, sårbarhet over ansiktet. Da gjelder det å være rask.

Vi er henvist til yttersiden av hverandre. Men allerede det er mye: Utseendet, kroppsspråket, stemmen,  hva folk ler av, den udefinerbare «utstrålingen», og selvsagt hva de forteller oss med ord.  Av alt dette, som fortsatt er «yttersiden», kan kameraet bare se en bitteliten del: Kroppen.

I tillegg kommer at utseende og kroppsspråk er i konstant bevegelse. Hvert øyeblikk er det noe annet, og oppfattelsen vår av hvordan en person ser ut, er summen av uendelig mange øyeblikk. Kameraet er henvist til hundredelen av et sekund. Så lite er det faktisk, så kort er kameraets øyeblikk. Altså: Det som på et bilde fremstår som representativt og talende, er i virkeligheten en mikroskopisk forstørrelse av et øyeblikk – ja, faktisk av noe som er mindre enn et øyeblikk.

Din ytre fremtoning er ikke det samme som ditt indre univers. Du kan beklage det, men ingen andre kan se ditt indre univers og det som lever der. Til gjengjeld kan ikke du se din egen ytre fremtoning, uttrykket i øynene dine, kroppsspråket ditt. Du vet ingenting om din egen utstråling. Avstanden mellom disse to verdenene skaper ofte forvirring i møte med andre. Men kameraet skjærer tvers igjennom dette og fremstiller en person som om denne avstanden ikke fantes.

Selvom fotografiet er øyeblikkets kunstart, så kan ikke kameraet gripe øyeblikket i det hele tatt. Ikke det levende, opplevde øyeblikket. Det virkelige øyeblikket er rikt og selvmotsigende. Kameraets øyeblikk er enkelt og ligner på bildene i minner og lengsler.

Kvinneportrett-utstilling, september 2016

Fra mitt rikholdige arkiv av kvinneportretter, som til daglig ligger trygt forvart i pappesken sin, fikk jeg anledning til å gjøre et utvalg som ble utstilt på Cafe Opera i Bergen. Det er et flott sted å stille ut på. Det har sjakkrutet gulv, og studenter, pensjonister, bananmenn og alle slags mennesker kommer dit. Nesten ingen ser på bildene, noe som er en fordel, for når noen faktisk gjør det, vet du at de er interessert på ekte. Den som stiller ut, kan sitte ubemerket med en kopp kaffe og følge med på dette, og nyte synet av sine egne bilder.

Disse to bildene var et slags konsentrat av utstillingen, og hang ved siden av hverandre, ikke i en krok, som jeg hadde tenkt, men midt på veggen, som et sovende midtpunkt. Rundt dem på alle kanter hang så damer i alle aldre og avskyggninger.

Det var bildene som ble utstilt i september 2016, som en smakebit på dette prosjektet.

Tre søstre hos fotografen

Våren 2016 var jeg så heldig å få fotografere tre unge søstre. Det er alltid spennende å fotografere folk som er i slekt med hverandre, og studere likheter og forskjeller. Særlig forskjeller. Denne gangen var det ekstra kjærkomment siden portrettprosjektet mitt manglet barn og unge, og siden jeg ikke er den som går bort til fremmede tenåringsjenter og spør om å få fotografere dem. Da det så viste seg at jentene hadde svært åpne ansikter, var det ikke ende på min glede. Det å ha et åpent, fortellende ansikt på bilder, har ingenting med alder eller utseende å gjøre. Det er noe som noen personer bare har. Det forteller heller ingenting om personligheten. Det er bare på bilder, og det er en gave til fotografer.

Først fotograferte jeg den eldste, som var i slutten av tenårene.

Dette bildet var jeg så stolt av at jeg plukket det ut til utstillingen høsten 2016. Derfor er det også med i posten nedenfor. Men det fortjener å sees to ganger. Her er hun i en annen belysning:

Den mellomste var et par år yngre. Det kjentes naturlig å la henne få posere litt:

Deretter fant jeg fram mitt gamle Nikon F2 (1975) og den legendariske portrettlinsen 105mm/2.5. Til forskjell fra den tidløse Rolleiflex (1959) får du da en veldig karakteristisk, tidstypisk estetikk:

Den yngste søsteren var mange år yngre. Ansiktet hennes var like åpent som de andres, men hun var mindre komfortabel med situasjonen enn de var. Det hindret henne ikke i å gjennomføre. Paradoksalt nok resulterte dette i det kanskje sterkeste portrettet:

Neste bilde viser et av de gøyale påfunnene jeg prøvde for å få henne til å glemme at hun var hos fotografen. Men sannheten var jo at det var nettopp det hun var.

Tilslutt våget jeg meg helt innpå med mitt Rolleiflex (med Rolleinar nærlinse):

Da alle våre anstrengelser var overstått, hentet vi de andre søstrene og tok et gruppebilde.