Kvinneportretter

DU – portretter av kvinner

–

–

–

–

–

–

–

–

–

–

–

–

–

–

–

–

–

Ny utstilling: Kvinneportretter 2009-2021

Utstillingen i mai 2022, selvsagt på Cafe Opera i Bergen, var igjen viet kvinneportrettene. Jeg tenkte lenge på om jeg kanskje skulle gjøre noe nytt denne gangen, siden alle utstillingene mine har vært med portretter. Jeg har jo også noen feriebilder liggende. Men jeg måtte bare gi meg. Portrettene, og da særlig kvinneportrettene, er til syvende og sist hele grunnen til at jeg fotograferer, og det eneste jeg får til noe særlig bra.

Jeg plukket ut 41 bilder som skulle vise en bredde. Det eldste er fra 2009, før jeg ennå visste at det er kvinnefotograf jeg er, og det nyeste fra november 2021. Jeg kan ikke se noen kvalitetsforskjell. Etter så mange år, og hundrevis av portretter, er det fortsatt lykketreffet som regjerer.

Her er bildene, ispedd noen tanker om hva det vil si å fotografere kvinner.

–

–

–

–

–

–

–

–

Gåtfulla folket

Kvinneportrettene var inngangen til, og er fortsatt kjølen i, fotograferingen min. Det var der det begynte. Kvinnene er jo det «gåtfulla folket som bor i ett främmande land». Veldig mye handler om opplevelsen av skjønnhet. Men hva er skjønnhet?

Utgangspunktet var å fotografere den kvinnelige skjønnheten, og hvordan den forandrer seg gjennom årene. Alt skulle være sett gjennom mitt beundrende avstandsblikk. Jeg visste jo at fotografens blikk alltid er tilstede i alle bilder, som noe underforstått. Jeg tenkte at hvis jeg fotograferte riktig mange kvinner i ulik alder, ville det merkes en spenning mellom det mannlige blikket og alle de faktiske kvinnene som var på bildene. Et slags spørsmål, et lett ubehag. Noe vakkert som gjør deg ille til mote. Utgangspunktet var altså uklart tenkt, men absolutt spennende.

–

–

–

–

–

–

–

–

–

–

–

–

–

På nært hold

Etterhvert som jeg fotograferte og ble bitt av kvinnefotograferingens basill, forandret prosjektet seg, og noe annet og mye bedre tok over. Saken er jo at skjønnhet er noe som henger sammen med avstand. Hvis du studerer en vakker kvinne under et mikroskop, forsvinner skjønnheten. Og selv med et vanlig kamera er du ofte langt innenfor den grensen hvor det jeg kaller prinsesseskyen begynner å løse seg opp, og du ser en kvinne av kjøtt og blod.

Et pustende menneske med alt det innebærer av håp og skuffelser, av sykdom og alle slags problemer. Selvsagt også glede, nysgjerrighet, lyst, humor. Det er et vakkert syn. Og det gjelder alle, uansett hvordan de ser ut ellers. Det er ingen forskjell. I øynene er det så mye håp. Selv hos svært vakre kvinner ser jeg håp i øynene når jeg studerer dem virkelig nøye gjennom linsen.

–

–

–

–

–

–

–

–

–

–

–

–

Nå ble mitt hus velsignet

For meg som mann har det selvsagt en spesiell verdi å se dette. Jeg er jo ikke dummere enn at jeg forstår at kvinner også er mennesker. Men en liten en del av meg blir likevel rørt over å se det med egne øyne. Selv etter så mange år, gjør dette synet inntrykk på meg.

Det er som om ti kilo blir løftet fra skuldrene mine. Alt som henger sammen med hvordan menn og kvinner ser hverandre som mer eller mindre attraktive, hvordan vi i det hele tatt ser hverandre som vinnere og tapere, alt forsvinner som om det aldri hadde eksistert. Nå ble mitt hus velsignet, som Wergeland sier.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette viser seg i bildene mine, men slik er det dessverre ikke. Til en viss grad spiller det nok inn, det er jo tross alt jeg som har trykket på knappen. Men ofte leter jeg forgjeves i de ferdige bildene etter det jeg så da jeg tok dem. Saken er jo at det ikke er nok å se det, at det er der. For å komme gjennom, må det fremstilles i et billedspråk. Jeg må bare se hvor nært jeg kan komme.

–

–

–

–

–

–

–

–

–

–

–

–

Som vanlig hadde vi en kjempefin fest på åpningsdagen hvor mange av de som har vært med i prosjektet var tilstede. Så mye entusiasme og varme det er i rommet når disse menneskene er samlet. Blant modellene finnes det musikere, diktere, fotografer osv, så vi hadde en drømmernes fest med levende musikk, diktopplesning og taler om fotografiets egenart. Mange, mange mennesker har bidratt til dette prosjektet og gitt av seg selv, og fortsetter å gjøre det.

Vakre løgner

Portrettfotografiet er lag på lag av løgner. Det gir seg ut for å fortelle en sann historie, men det er en historie bygget opp av løgner. En evt sannhet må man finne mellom lagene, mellom linjene, som i brevene til to som er usikre på hverandres kjærlighet.

Kvinnen på bildet under har en livlig, energisk fremtoning – i virkeligheten, altså. Da jeg spurte om å få portrettere henne, håpet jeg å fange det energiske uttrykket hennes. Men folk med livlige ansikter er vanskelige å fotografere. Hun hadde erfart det, og advarte meg mot å prøve. Selvsagt fikk hun rett. Det livlige, flotte uttrykket hennes var umulig for meg å fange. Men blant negativene fant jeg dette bildet:

Ser du? Jeg kan fortelle at personen på bildet overhodet ikke ligner på hun som satt modell i mitt studio. Personen på bildet har ikke noe av modellens vitalitet. Men jeg synes bildet forteller en fin historie. Ansiktet synes å slippe deg inn. Verden er ikke en fasade, det er mulig å nå frem til andre mennesker.

Fotografen vil lete etter det øyeblikket da ansiktet synes å sprekke opp. Et kort øyeblikk går det blaff av glede, tvil, tristhet, nysgjerrighet, sårbarhet over ansiktet. Da gjelder det å være rask.

Vi er henvist til yttersiden av hverandre. Men allerede det er mye: Utseendet, kroppsspråket, stemmen,  hva folk ler av, den udefinerbare «utstrålingen», og selvsagt hva de forteller oss med ord.  Av alt dette, som fortsatt er «yttersiden», kan kameraet bare se en bitteliten del: Kroppen.

I tillegg kommer at utseende og kroppsspråk er i konstant bevegelse. Hvert øyeblikk er det noe annet, og oppfattelsen vår av hvordan en person ser ut, er summen av uendelig mange øyeblikk. Kameraet er henvist til hundredelen av et sekund. Så lite er det faktisk, så kort er kameraets øyeblikk. Altså: Det som på et bilde fremstår som representativt og talende, er i virkeligheten en mikroskopisk forstørrelse av et øyeblikk – ja, faktisk av noe som er mindre enn et øyeblikk.

Din ytre fremtoning er ikke det samme som ditt indre univers. Du kan beklage det, men ingen andre kan se ditt indre univers og det som lever der. Til gjengjeld kan ikke du se din egen ytre fremtoning, uttrykket i øynene dine, kroppsspråket ditt. Du vet ingenting om din egen utstråling. Avstanden mellom disse to verdenene skaper ofte forvirring i møte med andre. Men kameraet skjærer tvers igjennom dette og fremstiller en person som om denne avstanden ikke fantes.

Selvom fotografiet er øyeblikkets kunstart, så kan ikke kameraet gripe øyeblikket i det hele tatt. Ikke det levende, opplevde øyeblikket. Det virkelige øyeblikket er rikt og selvmotsigende. Kameraets øyeblikk er enkelt og ligner på bildene i minner og lengsler.

Kvinneportrett-utstilling, september 2016

Fra mitt rikholdige arkiv av kvinneportretter, som til daglig ligger trygt forvart i pappesken sin, fikk jeg anledning til å gjøre et utvalg som ble utstilt på Cafe Opera i Bergen. Det er et flott sted å stille ut på. Det har sjakkrutet gulv, og studenter, pensjonister, bananmenn og alle slags mennesker kommer dit. Nesten ingen ser på bildene, noe som er en fordel, for når noen faktisk gjør det, vet du at de er interessert på ekte. Den som stiller ut, kan sitte ubemerket med en kopp kaffe og følge med på dette, og nyte synet av sine egne bilder.

Disse to bildene var et slags konsentrat av utstillingen, og hang ved siden av hverandre, ikke i en krok, som jeg hadde tenkt, men midt på veggen, som et sovende midtpunkt. Rundt dem på alle kanter hang så damer i alle aldre og avskyggninger.

Det var bildene som ble utstilt i september 2016, som en smakebit på dette prosjektet.

Tre søstre hos fotografen

Våren 2016 var jeg så heldig å få fotografere tre unge søstre. Det er alltid spennende å fotografere folk som er i slekt med hverandre, og studere likheter og forskjeller. Særlig forskjeller. Denne gangen var det ekstra kjærkomment siden portrettprosjektet mitt manglet barn og unge, og siden jeg ikke er den som går bort til fremmede tenåringsjenter og spør om å få fotografere dem. Da det så viste seg at jentene hadde svært åpne ansikter, var det ikke ende på min glede. Det å ha et åpent, fortellende ansikt på bilder, har ingenting med alder eller utseende å gjøre. Det er noe som noen personer bare har. Det forteller heller ingenting om personligheten. Det er bare på bilder, og det er en gave til fotografer.

Først fotograferte jeg den eldste, som var i slutten av tenårene.

Dette bildet var jeg så stolt av at jeg plukket det ut til utstillingen høsten 2016. Derfor er det også med i posten nedenfor. Men det fortjener å sees to ganger. Her er hun i en annen belysning:

Den mellomste var et par år yngre. Det kjentes naturlig å la henne få posere litt:

Deretter fant jeg fram mitt gamle Nikon F2 (1975) og den legendariske portrettlinsen 105mm/2.5. Til forskjell fra den tidløse Rolleiflex (1959) får du da en veldig karakteristisk, tidstypisk estetikk:

Den yngste søsteren var mange år yngre. Ansiktet hennes var like åpent som de andres, men hun var mindre komfortabel med situasjonen enn de var. Det hindret henne ikke i å gjennomføre. Paradoksalt nok resulterte dette i det kanskje sterkeste portrettet:

Neste bilde viser et av de gøyale påfunnene jeg prøvde for å få henne til å glemme at hun var hos fotografen. Men sannheten var jo at det var nettopp det hun var.

Tilslutt våget jeg meg helt innpå med mitt Rolleiflex (med Rolleinar nærlinse):

Da alle våre anstrengelser var overstått, hentet vi de andre søstrene og tok et gruppebilde.