Mennesker som har nådd en viss grad av modenhet, vil huske det toøyde speilreflekskameraet fra barndommen. Kameratypen var veldig vanlig på 50- og 60-tallet. Flere produsenter laget slike kameraer, de kom i ulike prisklasser, og det nobleste og dyreste av dem alle, var Rolleiflex. Produsert av firmaet Franke & Heidecke, og av mange regnet som det perfekte kamera.
Det som gjorde det perfekt, var en kombinasjon av uovertruffen håndverksmessig kvalitet, fantastiske linser fra firmaene Schneider og Zeiss, pluss de mange fordelene som denne kameratypen har: Et rørende utseende, en nesten lydløs lukker, stort format på filmen, og en enkel konstruksjon med få bevegelige deler. Alt sammen spiller en rolle for den som fotograferer.
Det var altså to linser på disse kameraene, en til å se gjennom (den øverste) og en til å ta bilder gjennom (den nederste). Selv om det kan virke litt klønete, er det i virkeligheten en enkel og genial løsning på et helt grunnleggende problem: Man kan ikke både se og ta bilde samtidig gjennom den samme linsen. Lyset som kommer gjennom linsen, kan enten treffe øyet ditt eller filmen, du kan ikke få begge deler. Dette kan løses på flere forskjellige måter. Den enkleste er å se først og ta bildet etterpå, slik man gjør på de store belgkameraene. Man gjør seg ferdig med all seing/skarpstilling, og deretter setter man inn filmen og tar bildet. Omstendelig, med andre ord. Eller man har et speil som sender bildet opp til øyet, og som vipper vekk i det bildet blir tatt, slik man har det på et enøyd speilreflekskamera. Det siste er veldig praktisk. Ulempen er at det er mange ting som må bevege seg. Speilet, lukkeren og blenderen inne i linsen må bevege seg lynraskt og i riktig rekkefølge. Det skaper litt vibrasjon i kameraet, noe som kan gjøre bildene uskarpe. Dessuten, jo mer som beveger seg, desto mer kan gå i stykker. Det er også en naturlig treghet i denne mekanismen.
Den geniale løsningen er altså å ta bildet gjennom en annen linse enn den du ser gjennom. Da kan du se gjennom kameraet hele tiden, også mens bildet blir tatt. Det er nesten ingenting som skal bevege seg. Den fjærlette lukkeren reagerer lynraskt og skaper ingen vibrasjoner. Mekanismen er enkel og pålitelig.
Med kamera på magen
Et annet særtrekk, som på mange måter er en fordel, er sjaktsøkeren som denne kameratypen normalt er utstyrt med. Du holder ikke kameraet foran ansiktet. Du holder det på magen og kikker ned i det ovenfra. Her er det forfatteren Elaine Andersen som demonstrerer dette, mens ektemannen John Steinbeck smiler lykkelig:
Rolleiflex ble utviklet av den tyske kamerakonstruktøren Reinhold Heidecke. Rundt 1920 grunnla han firmaet Franke & Heidecke i Braunschweig, Tyskland, sammen med forretningsmannen Paul Franke. Den første Rolleiflexen lanserte de i 1929:
Historien vil ha det til at Heidecke ble inspirert til utformingen av kameraet ved fronten under første verdenskrig. Der brukte de et periskoplignende fotoutstyr som gjorde det mulig å ta bilder av slagmarken uten å ha hodet over skyttergravskanten. Dette prinsippet kjenner vi igjen i Rolleiflexen, og i alle kameraer som har sjaktsøker:
Sjaktsøkeren gir et fleksibelt forhold mellom fotografen og kameraet. Man kan altså holde det opp i luften, og feks ta bilder over hodene på en folkemengde, man kan sette det på bakken, man kan holde det sidelengs og ta et lurebilde av noen som står ved siden av en osv. Instruksjonsboken fra 1959 viser mulighetene:
Stor film – gode bilder
Filmformatet var en annen viktig fordel med Rolleiflex. Man fotograferer i såkalt mellomformat, på 6cm bred film. Det gir mange ganger så god oppløsning som på 135mm-filmen. Man kan blåse opp et utsnitt av bildet og likevel få god kvalitet. Med større film blir selvsagt alt på kameraet større. Bare antall bilder på filmrullen blir mindre, i Rolleiflex’ tilfelle normalt 12 bilder.
(Altså, når det gjelder kameraer har man i den ene enden av skalaen store og tungvinte kameraer med stor film og fantastisk oppløsning. I den andre enden har man kompakte og letthåndterlige kameraer med liten film og dårlig oppløsning. Mellomformat er den gyldne middelvei: God oppløsning og rimelig praktiske kameraer.)
Det automatiske kameraet
Nå kommer vi til en av de tingene som skilte Rolleiflexen ut fra konkurrentene allerede på et tidlig tidspunkt, nemlig filmfremtrekket. Når vi bruker et vanlig småformatkamera, er alt så enkelt. Filmen ligger i en liten kassett og er 40 bilder lang. Vi fester enden til spolen, tar et par blindbilder, og så er vi i gang. Men mellomformatfilmen er rullet opp på en spole sammen med en papirremse. Papiret beskytter filmen mot lyset når du setter i og tar ut av filmen. De første 30cm på rullen er bare papir, så begynner filmen, nøyaktig 12 bilder lang. Hvordan skal man vite når man har sveivet seg frem til bilde nr 1, 2, 3 osv?
Det fantes forskjellige, mer eller mindre klønete, måter å gjøre dette på. I 1937 lanserte Franke & Heidecke sin Rolleiflex «Automat». Automatikken her bestod nettopp i at sveiven stanset av seg selv på bilde nr 1, og deretter på bilde 2 og 3 osv. Jada, og samtidig ble fjæren i lukkeren spent, slik at den var klar til neste bilde. Ikke veldig automatisk sett med våre dagers øyne, kanskje, men en stor ting som bidro sterkt til Rolleiflexens suksess.
Over ser vi den utsøkte automatiske mekanismen på nært hold. Den består av to små ruller av stål. Man trer altså papirremsen mellom dem, og de er så nøyaktig innstilt at de merker forskjellen mellom bare papir og film+papir. Når man sveiver frem til der hvor filmen begynner, setter den minimale tykkelsesforskjellen i gang en mekanisme som gjør at sveiven stanser nøyaktig på første bilde. Mekanismen var mye mer pålitelig og robust enn man kunne få inntrykk av, og den fulgte kameraene fra 1937 helt frem til 1989. Alt på Rolleiflexen var mer robust enn det så ut til.
et skinn av vitenskapelighet
For å gi denne posten et skinn av vitenskapelighet, er det kanskje på sin plass med en snitt-tegning av Rolleiflexen:
Her ser man alt sammen: Sjaktsøkeren på toppen, med den lille lupen vippet opp for å fininnstille skarpheten, og det skråstilte speilet som gjør at man kan se ut gjennom den øverste linsen. (Selve sjakten er bare en sammenleggbar tut av metall. Den er der for å skape et mørkt miljø så man lettere kan se bildet på glassplaten i bunnen av sjakten.) Man ser filmen som går fra den ene spolen til den andre, mellom de to omtalte rullene i nedkant.
Slutten for rolleiflex
Rolleiflexens ry kulminerte på 1950-tallet. I 1956 passerte fabrikken en million produserte kameraer, alle laget i Brauschweig. Det var særlig pressefotografene som (bokstavelig talt) presset Rolleiflexen til sitt bryst. Men kameraet ble brukt til alt: Portrett, mote, gatefotografi, kunstfotografi, sport, reportasje.
Motgangen begynte ved slutten av tiåret, da japanske produsenter for alvor kom på markedet med småformatkameraer av ypperlig kvalitet og linser som kunne konkurrere med de tyske – til lavere priser. Det var begynnelsen på slutten for Rollei og hele den tyske kameraindustrien.
Tyskland var verdensledende som kameraprodusent i første halvdel av forrige århundre. I dag er det bare ett eneste firma igjen som lager kvalitetskameraer i Tyskland, nemlig firmaet Leitz med sine Leica-kameraer. For Rolleis del gikk det jevnt nedover fra begynnelsen av 60-tallet. De forsøkte å komme seg inn på andre markeder, med mange forskjellige kameratyper og produkter, de flyttet deler av produksjonen til land i østen, og det var mange omstruktureringer og konkurser, den siste i 2014. Den toøyde Rolleiflexen ble produsert hele tiden, men de siste tiårene var det et svært eksklusivt kamera. Her Rolleiflex Gold Edition – «to capture golden moments…»
Da fabrikken i Braunschweig ble solgt på auksjon våren 2015, var det mange Rolleiflex-entusiaster verden over som sukket dypt. Bildene fra auksjonsfirmaet, som sirkulerte på nettet, viste alt fra metallstansemaskiner og store industrifreser til innholdet i kjøkkenskapet på pauserommet. For 5 euro kunne man kjøpe de tallerknene, knivene og gaflene som Rolleiflex-arbeiderne hadde spist av. Da var det definitivt slutt for det legendariske kameraet.
Reinhold Heidecke
Det siste bildet viser Reinhold Heidecke i glansdagene, med livsverket sitt, Rolleiflexen, på magen. Bildet er tatt i 1955 da Heidecke besøkte sin kollega og konkurrent Victor Hasselblad på den svenske vestkysten.
