Aller best viser Nikons filosofi seg kanskje i det smålåtne kameraet FE. Modellen ble produsert mellom 1978 og 1983 og tilhørte Nikons serie med speilreflekskameraer tenkt for amatørmarkedet. Der hvor flaggskipene i F-serien var tunge og kostbare, var FE (og makkeren FM) kompakte, lette og rimelig priset. Byggekvaliteten og slitestyrken var det likevel ikke noe å utsette på.
Dette lille kameraet er gjennomtenkt til minste detalj, og filosofien om at alt skal passe, er gjennomført med fantastisk konsekvens.
Det som voldte kamerakonstruktørene mest hodebry på 60-tallet, var den såkalte koblede lysmåleren. En frittstående lysmåler forteller deg hvordan du bør stille inn blenderåpning og lukkertid på et kamera for å få en standard belysning av et bilde. Men med en lysmåler som er innebygget i selve kameraet, og som er koblet til lukker og blender, kan man med ett blikk se om det man har stilt inn, passer med det lysmåleren anbefaler. Innstillingen for lukkertid er enkel å koble sammen med lysmåleren, siden begge mekanismene sitter inne i selve kamerahuset. Med blenderen er det mye vanskeligere. Den styres jo av en ring ute på objektivet, og objektivene må man kunne ta av og på. Det er litt av vitsen.
Nikon hadde i mange år et system hvor en pinne på kamerahuset skulle passe inn i en spalte på blenderringen – de berømte kaninørene. Mekanismen var forbausende solid, men kronglete i bruk. I 1977 ble dette systemet avløst av et system med en bevegelig ring ytterst på objektivfestet, det såkalte AI-systemet (Automatic Index). Denne ringen hadde en liten kant som stod ut, og det samme hadde blenderringen på de nye AI-objekitvene. Kantene huket seg i hverandre og gjorde den samme jobben som pinnene og kaninørene hadde gjort, bare mye enklere. Problemet var at de gamle objektivene plutselig ikke kunne settes på de nye kamerahusene uten å ødelegge mekanismen, siden kanten kom i veien.
Dette passet dårlig med Nikons filosofi om et kamaerasystem hvor alt, nytt og gammelt, passer sammen. Lyspunktet var at alle nye objektiver også kunne brukes på gamle kamerahus, siden de fortsatt ble levert med kaninører. Likevel, dette generasjonsskiftet er den store, mørke flekk i Nikons kamerahistorie.
Men på FE kan du bruke både de gamle og de nye objektivene, takket være en liten detalj:
I stedet for en kant som stikker frem på objektivfestet, er det en liten metalltapp som kan løftes opp (slik den er på bildet her). Dermed kan man sette på objektiver fra årene 1959-1977 uten å ødelegge noe. Så enkelt. Hvorfor denne detaljen ikke er videreført i alle Nikons kameramodeller, er en gåte når man tenker på hvor stor vekt Nikon la på at alt skulle passe sammen. Men bare en håndfull av de talløse modellene deres har denne finessen, og FE er en av dem.
En annen fin ting ved FE, som kanskje er en smakssak, men likevel, er hvordan lysmåleren og kameraets innstillinger vises i søkervinduet. I likhet med så mange halvautomatiske kameraer (med blenderprioritert automatikk) er det utstyrt med denne praktiske tabellen i søkervinduets venstre kant:
Slik ser det ut når du fotograferer manuelt, uten automatikken. Kjempepraktisk. Du ser alle de aktuelle lukkertidene. (Blenderne du har valgt synes i et eget lite vindu i søkeren) Den grønne pilen viser valgt lukkertid, mens den svarte viser den tiden som lysmåleren anbefaler. Med ett blikk ser du hvor stor eller liten forskjellen er. Ved å bevege kameraet litt rundt, kan du måle lyset i forskjellige deler av motivet (den svarte pilen beveger seg). Du kan lett vurdere hvordan den valgte lukkertiden ligger i forhold til evt motlysproblemer. Kort sagt, du har all informasjon foran deg. Jeg forstår ikke hvorfor ikke alle kameraer har en slik skala i søkervinduet. Mye bedre enn de lysdiodene som viser + o -. De lyser riktignok i mørket, men du får altfor lite informasjon.
Når man legger til at slitestyrken både på mekanikk og elektronikk er uovertruffen, at den elektroniske lukkeren gir deg presise lukkertider langt utenfor de tidene som er oppgitt på lukkertids-rattet, at du selvsagt har en mekanisk lukkertid (hvis batteriene skulle gå ut), at de små batterienes levetid er på flere år, at kameraet ikke er større enn at det går ned i en litt stor frakkelomme, og at verdien på bruktmarkedet er latterlig lav, så er valget lett!