Nikon lanserte sitt første speilreflekskamera, Nikon F, i 1959. Det var et kamera som du kunne miste ned på betonggulvet uten at det tok skade, og det ble raskt reportasjefotografenes favoritt. I 1972 ble det avløst av F2. Da mente mange at et mekanisk kamera ikke kunne bli bedre enn dette, og mange mener det fortsatt. I 1980 lanserte Nikon sitt F3, med elektronisk lukker.
I F-seriens univers kunne veldig mye byttes ut. Nikon tilbød et vell av deler som spesialiserte kameraet til mange forskjellige typer bruk, og filosofien var at alt skulle passe til alt. Objektivene skulle passe til både nye og gamle kamerahus, og filterne skulle passe til alle objektiver osv. Du kan fortsatt sette et førti år gammelt objektiv på et moderne, digitalt Nikonkamera og ta bilder med det – og omvendt, mange av de nye autofokusobjektivene kan fortsatt brukes på et kamerahus fra 1959.
Bildene viser et F2 med sjaktsøker, altså en søker hvor du ser rett ned på mattskiven. Sjakten er der bare for å lage en mørk omgivelse, og for å holde den lille lupen som du vipper opp når du skal fokusere. Selvom sjaktsøker er en vanlig ting på mellomformatkameraer (hvor bildet på mattskiven er 6x6cm), er det en raritet på småformatkameraer som Nikon. Ikke desto mindre tilbød Nikon tre ulike utforminger av sjaktsøker til sitt F, og enda en ny utforming til sitt F2 – selvom alle F-søkerne også passet til F2! Slik holdt de på. I 1978 skal F-systemet ha inneholdt tilsammen 450 ulike deler – kamerahus, objektiver og tilbehør.
Nikon F2, med sjaktsøker fra 1960-tallet og et autofokusobjektiv fra 2000-tallet.
