Far eide en Rolleiflex, og nå er det jeg som eier den. Hvordan han hadde råd til å kjøpe et slikt kamera, skjønner jeg ikke. Han var journalist på et lite sted på østlandet, han tjente lite, og Rolleiflex var et rådyrt kamera laget for yrkesfotografer. I 1950-årene var det Rolleiflex alle fotoentusiaster lengtet etter, og han var en dem som lengtet.
Små aviser hadde ikke profesjonelle fotografer på den tiden. Det var en luksus forbeholdt de store hovedstadsavisene. Journalistene fotograferte alt selv, kommunestyrerepresentanter, kyr, farlige skoleveier osv. Men far var i tillegg genuint interessert i fotografering. Han sa «For et motiv!» når jeg var oppslukt av et eller annet. Alt måtte stanse og bli på utstilling. Hele gleden ble ødelagt.
Her er det etterlengtede Rolleiflex 3.5F som far kjøpte rundt 1960. Jeg husker hvordan han pleide å ta i det. Det overrasket meg siden å lese at disse kameraene var berømte for sin robusthet. De ble brukt av krigsfotografer under 2.verdenskrig. Far behandlet ikke kameraet som en krigsfotograf ville gjort.
Ordet «Planar» uttalte han med ærefrykt. Planarlinsene var de fineste linsene til Carl Zeiss, Tysklands, og dermed verdens, beste linsemaker. Far var også betatt av ordet «linserensevæske». Han fortalte at dikteren Rolf Jacobsen (som var journalist i samme avis) elsket dette vakre ordet og strevde forgjeves etter å finne innpass for det i et av diktene sine. Alt dette visste far å fortelle.
Jeg forestiller meg at det skulle være mulig å se på fars gamle bilder akkurat når Rolleiflexen kom inn i livet hans. Fra et eller annet tidspunkt skulle bildene bære den fantastiske Planar-linsens fingeravtrykk. Og sannelig synes jeg ikke jeg ser en forskjell!
Bildene: Til venstre fortvilelse uten Rolleiflex, til høyre idyll med Rolleiflex.
Det sier seg selv at vi barna ikke herjet med Rolleiflexen. Far ga oss strenge formaninger når det gjaldt hvordan vi skulle holde det, og hvilke steder vi absolutt ikke måtte ta. Men hvis fotognisten skal bli tent i ungdommen, må de ha fine kameraer å øve seg på, det skjønte han. Jeg fikk lære grunnleggende fotografering på Rolleiflexen, og da jeg var gymnasiast (og far hadde sluttet å fotografere) fikk jeg gå fritt omkring med det over skulderen. Innerst inne ønsket jeg at jeg hadde hatt et moderne Nikon, ikke dette merkelige, tyske kameraet.
Bilde: Rolleiflex påmontert sjaktforlenger av lær, med innebygget kikkert, sammenleggbar. Alle 17-åringers drøm.
Som du kan se, er Rolleiflex et to-øyd kamera. Du kikker gjennom den øverste linsen, og tar bildet gjennom den nederste. På toppen av kameraet er det en sjakt av sortmalt blikk. Den sørger for skygge, slik at du lettere kan se bildet på glassplaten i bunnen av sjakten, og stille skarpt. Slik ser det ut når du kikker ned i sjakten og retter Rolleiflexen mot feks et moderne Nikon:
Det var mye smått og underlig utstyr i fars kamerabag. Det var for eksempel en nærlinse, en rund sak i to deler som lå i et lite lærfutterale og ble brukt til å ta nærbilder. «Forsatslinse» var ordet far pleide å bruke. Det var en snorutløser (den eneste tingen som egentlig lot seg leke med: Man trykket i den ene enden av snoren, og en tynn pinne kom ut av den andre), to filtere, og en slags penn som hadde en myk børste (veldig myk) i den ene enden og en lapp sammenrullet lær i den andre. Umulig å forstå hva det skulle brukes til.
Dette er kanskje for spesielt interesserte, men her ser vi altså Rolleinar nærlinse i bruk. De to delene er satt utenpå kameraets egentlige linser – derav det fine ordet forsatslinse. Du ser den lille tuten på den øverste linsen. Den må til for å «utjevne parallaksen». Disse ordene uttalte far med stemmen til en som er klar over at han vet mer enn de fleste, men som aller helst vil fremstå som en som er ubevisst om at han vet. Saken er at to «øyne» som står et par centimeter fra hverandre, ikke ser 100% det samme, og jo nærmere du kommer, desto større blir forskjellen mellom det de to øynene ser. Dette hadde selvfølgelig ikke unngått Carl Zeiss-folkenes oppmerksomhet, og den merkelige tuten hadde altså «parallakseutjevning» innebygget. Enda et ord som det er vanskelig å finne plass for i et dikt.
Far hadde også to fargefiltere til Rolleiflexen, et gult og et grønt. Han forklarte meg bruken av dem. Svart-hvitt film oversetter jo alle farger til gråtoner. En rød, grønn eller brun ting kan komme til å få samme farge, samme gråtone, på et bilde. Men med filterne kan du påvirke det. Det gule filteret slipper masse gult lys inn på filmen. Resultatet er at gule ting blir lysere på bildet, mens blå ting blir mørkere «siden blått er det motsatte av gult»! På den måten kan du feks få blå himmel til å bli mørkere, og dermed få fram de hvite skyene. Her er en skyhimmel fotografert med Rolleiflexen og det gule filteret:
Men hva da med det grønne filteret, det som gjør grønne ting lysere og røde ting mørkere, hva skulle det brukes til? Far sa: «Vel, det bruker du hvis du for eksempel skal fotografere jordbær». Det var lokalavismannen som snakket.
I kamerabagen lå også instruksjonsboken «Rolleiflex in der Praxis» og ikke mindre enn to brosjyrer med alt man kunne kjøpe til Rolleiflex-systemet. En på norsk, med det viktigste, og en på tysk med smått og stort. Her hadde far krysset av for de tingene han ønsket seg, på samme måte som jeg selv hadde gjort i Märklin-katalogen for modelltog. Han har også skriblet ned hva tingene ville komme til å koste. Han har krysset av for sitt eget kamera, «Rolleiflex 3.5 F, mit Planar» (698 tyske mark). Til det har han ønsket seg et futterale, eller en «beredskapsveske» som han kalte det. Dette ordet husker jeg som foruroligende, og det tyske «Bereitschaftstasche» var ikke mye bedre. Det var et sydd kameratrekk av lær, kledd på innsiden med rød fløyel. 47.50 mark kostet det, men det kom i hus, og har fulgt Rolleiflexen til denne dag.
Alt med Rolleiflexen var veldig tysk. Beredskapsvesken var en ting. Filterne og nærlinsen kom i bittesmå lærfutteraler som kunne tres inn på kameraremmen. Alt var håndsydd i Tyskland. Det stod «Germany» preget inn i læret på baksiden. For far var dette et stort pluss.
Selv om han tilhørte krigsgenerasjonen (han var 7 år da tyskerne okkuperte Norge), hadde far stor sans for det moderne Tyskland, i alle fall slik det så ut fra utsiden: Willy Brandt-Tyskland, med sin besinnelse og grundighet. De som hadde bygget Rolleiflexen, var pliktoppfyllende, nøyaktige og kanskje en liten anelse blåøyde – akkurat så mye at de ikke kom på tanken å ta snarveier. Perfekt hvis du vil lage kameraer.
Bilder: Til venstre filmsveiven, berømt for sin robusthet. Til høyre skarpstillingshjulet med dybdeskarpehtsskala (det hvite feltet innerst). Hjulet for innstilling av filterfaktor skimtes nederst.
Selve kameraet utstrålte det samme. Alt var skarpsindig uttenkt, men samtidig virket kameraet ubehjelpelig. Det var på en måte litt formelt, litt stivt. Det så ut som det ville gå i vranglås hvis man kom til å gjøre noe feil med det. Ordene riktig og feil kjentes nærliggende når man håndterte det. Noe visst klønete hadde det også ved seg. For eksempel var innstillingene for blenderåpning og lukkertid låst til hverandre. Ville man stille på dem hver for seg, måtte man holde inne en liten hendel samtidig som man snurret på et ratt. Slike ting var det.
Bilde: Instruksjonsboken. «Tre veier til riktig belysning»
Far forklarte meg grundig kameraets forskjellige finesser, som innstilling av filterfaktor og skarpstillingshjulets automatiske dybdeskarphetsskala. Vi studerte listen over sinnrikt tilleggsutstyr. Her var det ikke bare en «Bereitschaftstasche», men også en «Bereitschaftsbehälter», en beredskapsbeholder, «aus Metall, mit Trockenpatrone», og et «Rollei-Pistolengriff mit Randnute an der Stativmutter». Far forstod nok hva det betød. Men her var mer: «Rolleimarin» undervannshus i tre ulike utførelser (725 mark, altså mer enn selve kameraet), og en «Blitzlichteinrichtung für Rolleimarin, mit Taschen», en undervannsblitz med veske. Det var til og med en reserveveske («Ersatz-Taschen») til blitzen, i tilfelle den første ble borte mens man var ute og dykket (31,50 mark).
Far hadde ingenting i mot alt dette. Tvert om, han var selv skarpsindig og klønete så det holdt. Språket hans var fullt av ord som «summa summarum», «bardus» og «mal apropos». Ting «huet» ham ikke, og han kunne føle seg litt «dusemang». (Da han ble eldre, og hukommelsen ble dårligere, var det typisk nok de vanlige ordene som forsvant, mens bare de sære uttrykkene ble igjen. Da var det ikke så gøy lenger.)
En dag ble Rolleiflexen min. Far klarte ikke å fotografere, han hadde utviklet MS. Kroppen hans ble gradvis stivere og på en måte mer og mer lik en Rolleiflex. Jeg hatet sykdommen som ødela faren min. Innerst inne likte jeg heller ikke kameraet som var så stivt og ubehjelpelig.
Far gjorde det enkelt den dagen, laget ikke noen scene. Siden jeg var den eneste av søsknene som hadde vist fotointeresse, var det jeg som skulle arve Rolleiflexen. Den var nettopp kommet tilbake fra fabrikken i Braunschweig hvor den var blitt renset og justert av ekspert-mekanikere. Dessverre hadde han klart å miste den fantastiske Rolleinar forsatslinsen som hadde fulgt kameraet i alle år, men ellers var det komplett. «Det er et veldig greit kamera». Det var ordene han brukte.
Bilde: Portrett tatt med den fantastiske Rolleinar forsatslinsen.
Etter dette stod Rolleiflexen og samlet støv i mange år. Jeg kom ikke på tanken å bruke det. For meg var det en komisk rekvisitt. Jeg var heller ikke klokere enn at jeg lot det stå på utstilling, slik at den innebygde selen-lysmåleren etterhvert sluttet å virke. (Dette er, ikke overraskende, en sinnrik innretning, en batteriløs lysmåler, drevet av et stykke selenium. Det er et stoff som gir fra seg bittelite grann strøm når det blir utsatt for lys. Svært praktisk, du slipper å skifte batterier. Ulempen er at selenet slutter å gi fra seg strøm etter noen års belysning.)
Bilde: Beredskapsbeholder av metall med tørkepatron – som Rolleiflexen burde ha ligget i.
Så en dag kom jeg inn på kontoret til min venn fotografen Knut-Inge Johnsen. Der oppdaget jeg til min forbauselse en Rolleiflex som lå og slang (!) blant rusk og rask, uten beredskapsveske, uten bærereim, og uten det hengslede linsedekselet som far hadde innprentet meg at jeg alltid måtte sette på, og aldri miste! Skjell falt fra øynene mine. Knut-Inge forklarte hvorfor dette er tidenes kamera, uovertruffent. Han viste meg hvordan det kan behandles som et hvilket som helst annet fotografisk verktøy.
Kort sagt, jeg gikk hjem og satte inn filmen jeg hadde fått av Knut-Inge, og tok noen bilder med den gamle Rolleiflexen. Den fungerte feilfritt fortsatt. Nå oppdaget jeg ved selvsyn alt det far hadde snakket med den lille sønnen sin om: Den fantastiske Zeiss Planar-linsen som på forunderlig vis «tegner» både skarpt og bløtt på en gang, og ikke minst hvor «diskret» kameraet er, med den nesten lydløse lukkeren og det «reserverte utseendet». Jeg fikk tak i en ny (gammel) nærlinse i et knøttlite håndsydd lærfutterale, og tyske mekanikere fikk til og med erstattet den døde selen-cellen med en annen som fortsatt var i live!
Hver gang jeg bruker det, er en liten del av meg tilbake hos vår familie, hvor Rolleiflexen hadde en så sentral plass. Men Rolleiflexen selv holder masken som alltid. Det er tross alt bare et kamera.
