I juni 2019 hang det en ny utstilling av mine portretter på Cafe Opera i Bergen. Det finnes ikke noe bedre sted å holde utstilling, med et mulig unntak for MOMA i New York. Men Opera er mer demokratisk. Alle slags folk kommer dit og får med seg utstillingen om de vil eller ei. Mange tar en ekstra titt, uten å gjøre noe nummer ut av det. Det er like godt besøk hele tiden, ikke bare på åpningsdagen, og alt som har med name dropping å gjøre, er fullstendig fraværende. Dette er uslåelig.
Forrige gang jeg stilte ut portrettene mine, hadde jeg selv trykket hvert eneste bilde i mørkerommet og lagt alt jeg har av ferdigheter ned i det. Pent rammet inn var de også. Det var beskjedent og forseggjort, men bildene tok ikke rommet, og strengt tatt opplevde jeg at all perfeksjonismen var litt bortkastet. På veggene der var det helt andre ting som betød noe, enn litt støv og dårlig gråtone-balanse. Så denne gangen var bildene scannet og trykket digitalt som enkle plakater. Det er rimelig og forbausende bra. Man må altså se for seg bildene i størrelse pluss/minus en meter på den lengste siden:
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
Det er slik med alt fotografi, at det liksom peker på virkeligheten og sier – Se! Se, så vakkert, så rørende, så morsomt! Virkeligheten blir holdt fast og vist frem. Den får ikke være i fred og glemme seg selv og bare være til. Dekadent fotografi utnytter dette og skaper alt om til masker. Når man fotograferer mennesker er dette en ekstra stor fare. Som alle fotografer vil jeg jo gjerne ta vakre, rørende eller morsomme bilder. Man kommer ikke unna det. Så bekymringen ligger der: Har jeg gjort dette ansiktet om til en maske? Er jeg nær nok virkeligheten med dens tvetydighet, uro, håp og varme?
Da disse bildene kom fra trykkeriet, fikk jeg et mildt sjokk. Det største bildet var nesten like stort som arbeidsbordet mitt. Nesen til modellen var 40 cm lang! Kjempebildene snakket med høy stemme, og spørsmålet om maske/karikatur ble veldig påtrengende. Jeg visste at størrelse forandrer utstrålingen til et bilde i stor grad. Jeg ville for alt i verden ikke at portrettene av disse menneskene skulle virke vulgære. Jeg ville at de skulle utstråle noe av den samme tilliten som modellene møter meg med når de kommer til studioet. (I parentes var jeg også litt urolig for at en av gigantene – 5-10 kg med trefiberplaten de var limt på – skulle rase ned av veggen og velte over kafebordet.)
Heldigvis gikk alt bra. Da bildene først var kommet opp på veggen, så jeg at det store formatet faktisk gjorde dem mykere. Ikke falt de ned heller. På åpningsdagen hadde vi en flott fest hvor folk som har blitt portrettert opp gjenom årene, fylte cafeen. Det tolket jeg som et tegn på at de kjenner seg som en del av dette prosjektet – noe de jo i høy grad er.