Vakre løgner

Portrettfotografiet er lag på lag av løgner. Det gir seg ut for å fortelle en sann historie, men det er en historie bygget opp av løgner. En evt sannhet må man finne mellom lagene, mellom linjene, som i brevene til to som er usikre på hverandres kjærlighet.

Kvinnen på bildet under har en livlig, energisk fremtoning – i virkeligheten, altså. Da jeg spurte om å få portrettere henne, håpet jeg å fange det energiske uttrykket hennes. Men folk med livlige ansikter er vanskelige å fotografere. Hun hadde erfart det, og advarte meg mot å prøve. Selvsagt fikk hun rett. Det livlige, flotte uttrykket hennes var umulig for meg å fange. Men blant negativene fant jeg dette bildet:

Ser du? Jeg kan fortelle at personen på bildet overhodet ikke ligner på hun som satt modell i mitt studio. Personen på bildet har ikke noe av modellens vitalitet. Men jeg synes bildet forteller en fin historie. Ansiktet synes å slippe deg inn. Verden er ikke en fasade, det er mulig å nå frem til andre mennesker.

Fotografen vil lete etter det øyeblikket da ansiktet synes å sprekke opp. Et kort øyeblikk går det blaff av glede, tvil, tristhet, nysgjerrighet, sårbarhet over ansiktet. Da gjelder det å være rask.

Vi er henvist til yttersiden av hverandre. Men allerede det er mye: Utseendet, kroppsspråket, stemmen,  hva folk ler av, den udefinerbare «utstrålingen», og selvsagt hva de forteller oss med ord.  Av alt dette, som fortsatt er «yttersiden», kan kameraet bare se en bitteliten del: Kroppen.

I tillegg kommer at utseende og kroppsspråk er i konstant bevegelse. Hvert øyeblikk er det noe annet, og oppfattelsen vår av hvordan en person ser ut, er summen av uendelig mange øyeblikk. Kameraet er henvist til hundredelen av et sekund. Så lite er det faktisk, så kort er kameraets øyeblikk. Altså: Det som på et bilde fremstår som representativt og talende, er i virkeligheten en mikroskopisk forstørrelse av et øyeblikk – ja, faktisk av noe som er mindre enn et øyeblikk.

Din ytre fremtoning er ikke det samme som ditt indre univers. Du kan beklage det, men ingen andre kan se ditt indre univers og det som lever der. Til gjengjeld kan ikke du se din egen ytre fremtoning, uttrykket i øynene dine, kroppsspråket ditt. Du vet ingenting om din egen utstråling. Avstanden mellom disse to verdenene skaper ofte forvirring i møte med andre. Men kameraet skjærer tvers igjennom dette og fremstiller en person som om denne avstanden ikke fantes.

Selvom fotografiet er øyeblikkets kunstart, så kan ikke kameraet gripe øyeblikket i det hele tatt. Ikke det levende, opplevde øyeblikket. Det virkelige øyeblikket er rikt og selvmotsigende. Kameraets øyeblikk er enkelt og ligner på bildene i minner og lengsler.