Våren 2016 var jeg så heldig å få fotografere tre unge søstre. Det er alltid spennende å fotografere folk som er i slekt med hverandre, og studere likheter og forskjeller. Særlig forskjeller. Denne gangen var det ekstra kjærkomment siden portrettprosjektet mitt manglet barn og unge, og siden jeg ikke er den som går bort til fremmede tenåringsjenter og spør om å få fotografere dem. Da det så viste seg at jentene hadde svært åpne ansikter, var det ikke ende på min glede. Det å ha et åpent, fortellende ansikt på bilder, har ingenting med alder eller utseende å gjøre. Det er noe som noen personer bare har. Det forteller heller ingenting om personligheten. Det er bare på bilder, og det er en gave til fotografer.
Først fotograferte jeg den eldste, som var i slutten av tenårene.
Dette bildet var jeg så stolt av at jeg plukket det ut til utstillingen høsten 2016. Derfor er det også med i posten nedenfor. Men det fortjener å sees to ganger. Her er hun i en annen belysning:
Den mellomste var et par år yngre. Det kjentes naturlig å la henne få posere litt:
Deretter fant jeg fram mitt gamle Nikon F2 (1975) og den legendariske portrettlinsen 105mm/2.5. Til forskjell fra den tidløse Rolleiflex (1959) får du da en veldig karakteristisk, tidstypisk estetikk:
Den yngste søsteren var mange år yngre. Ansiktet hennes var like åpent som de andres, men hun var mindre komfortabel med situasjonen enn de var. Det hindret henne ikke i å gjennomføre. Paradoksalt nok resulterte dette i det kanskje sterkeste portrettet:
Neste bilde viser et av de gøyale påfunnene jeg prøvde for å få henne til å glemme at hun var hos fotografen. Men sannheten var jo at det var nettopp det hun var.
Tilslutt våget jeg meg helt innpå med mitt Rolleiflex (med Rolleinar nærlinse):
Da alle våre anstrengelser var overstått, hentet vi de andre søstrene og tok et gruppebilde.
