Utstillingen i mai 2022, selvsagt på Cafe Opera i Bergen, var igjen viet kvinneportrettene. Jeg tenkte lenge på om jeg kanskje skulle gjøre noe nytt denne gangen, siden alle utstillingene mine har vært med portretter. Jeg har jo også noen feriebilder liggende. Men jeg måtte bare gi meg. Portrettene, og da særlig kvinneportrettene, er til syvende og sist hele grunnen til at jeg fotograferer, og det eneste jeg får til noe særlig bra.
Jeg plukket ut 41 bilder som skulle vise en bredde. Det eldste er fra 2009, før jeg ennå visste at det er kvinnefotograf jeg er, og det nyeste fra november 2021. Jeg kan ikke se noen kvalitetsforskjell. Etter så mange år, og hundrevis av portretter, er det fortsatt lykketreffet som regjerer.
Her er bildene, ispedd noen tanker om hva det vil si å fotografere kvinner.
–
–
–
–
–
–
–
–
Gåtfulla folket
Kvinneportrettene var inngangen til, og er fortsatt kjølen i, fotograferingen min. Det var der det begynte. Kvinnene er jo det «gåtfulla folket som bor i ett främmande land». Veldig mye handler om opplevelsen av skjønnhet. Men hva er skjønnhet?
Utgangspunktet var å fotografere den kvinnelige skjønnheten, og hvordan den forandrer seg gjennom årene. Alt skulle være sett gjennom mitt beundrende avstandsblikk. Jeg visste jo at fotografens blikk alltid er tilstede i alle bilder, som noe underforstått. Jeg tenkte at hvis jeg fotograferte riktig mange kvinner i ulik alder, ville det merkes en spenning mellom det mannlige blikket og alle de faktiske kvinnene som var på bildene. Et slags spørsmål, et lett ubehag. Noe vakkert som gjør deg ille til mote. Utgangspunktet var altså uklart tenkt, men absolutt spennende.
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
På nært hold
Etterhvert som jeg fotograferte og ble bitt av kvinnefotograferingens basill, forandret prosjektet seg, og noe annet og mye bedre tok over. Saken er jo at skjønnhet er noe som henger sammen med avstand. Hvis du studerer en vakker kvinne under et mikroskop, forsvinner skjønnheten. Og selv med et vanlig kamera er du ofte langt innenfor den grensen hvor det jeg kaller prinsesseskyen begynner å løse seg opp, og du ser en kvinne av kjøtt og blod.
Et pustende menneske med alt det innebærer av håp og skuffelser, av sykdom og alle slags problemer. Selvsagt også glede, nysgjerrighet, lyst, humor. Det er et vakkert syn. Og det gjelder alle, uansett hvordan de ser ut ellers. Det er ingen forskjell. I øynene er det så mye håp. Selv hos svært vakre kvinner ser jeg håp i øynene når jeg studerer dem virkelig nøye gjennom linsen.
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
Nå ble mitt hus velsignet
For meg som mann har det selvsagt en spesiell verdi å se dette. Jeg er jo ikke dummere enn at jeg forstår at kvinner også er mennesker. Men en liten en del av meg blir likevel rørt over å se det med egne øyne. Selv etter så mange år, gjør dette synet inntrykk på meg.
Det er som om ti kilo blir løftet fra skuldrene mine. Alt som henger sammen med hvordan menn og kvinner ser hverandre som mer eller mindre attraktive, hvordan vi i det hele tatt ser hverandre som vinnere og tapere, alt forsvinner som om det aldri hadde eksistert. Nå ble mitt hus velsignet, som Wergeland sier.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette viser seg i bildene mine, men slik er det dessverre ikke. Til en viss grad spiller det nok inn, det er jo tross alt jeg som har trykket på knappen. Men ofte leter jeg forgjeves i de ferdige bildene etter det jeg så da jeg tok dem. Saken er jo at det ikke er nok å se det, at det er der. For å komme gjennom, må det fremstilles i et billedspråk. Jeg må bare se hvor nært jeg kan komme.
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
–
Som vanlig hadde vi en kjempefin fest på åpningsdagen hvor mange av de som har vært med i prosjektet var tilstede. Så mye entusiasme og varme det er i rommet når disse menneskene er samlet. Blant modellene finnes det musikere, diktere, fotografer osv, så vi hadde en drømmernes fest med levende musikk, diktopplesning og taler om fotografiets egenart. Mange, mange mennesker har bidratt til dette prosjektet og gitt av seg selv, og fortsetter å gjøre det.