Gode gamle kameraer

Legenden om Rolleiflex

Mennesker som har nådd en viss grad av modenhet, vil huske det toøyde speilreflekskameraet fra barndommen. Kameratypen var veldig vanlig på 50- og 60-tallet. Flere produsenter laget slike kameraer, de kom i ulike prisklasser, og det nobleste og dyreste av dem alle, var Rolleiflex. Produsert av firmaet Franke & Heidecke, og av mange regnet som det perfekte kamera.

Det som gjorde det perfekt, var en kombinasjon av uovertruffen håndverksmessig kvalitet, fantastiske linser fra firmaene Schneider og Zeiss, pluss de mange fordelene som denne kameratypen har: Et rørende utseende, en nesten lydløs lukker, stort format på filmen, og en enkel konstruksjon med få bevegelige deler. Alt sammen spiller en rolle for den som fotograferer.

Det var altså to linser på disse kameraene, en til å se gjennom (den øverste) og en til å ta bilder gjennom (den nederste). Selv om det kan virke litt klønete, er det i virkeligheten en enkel og genial løsning på et helt grunnleggende problem: Man kan ikke både se og ta bilde samtidig gjennom den samme linsen. Lyset som kommer gjennom linsen, kan enten treffe øyet ditt eller filmen, du kan ikke få begge deler. Dette kan løses på flere forskjellige måter. Den enkleste er å se først og ta bildet etterpå, slik man gjør på de store belgkameraene.  Man gjør seg ferdig med all seing/skarpstilling, og deretter setter man inn filmen og tar bildet.  Omstendelig, med andre ord. Eller man har et speil som sender bildet opp til øyet, og som vipper vekk i det bildet blir tatt, slik man har det på et enøyd speilreflekskamera. Det siste er veldig praktisk. Ulempen er at det er  mange ting som må bevege seg. Speilet, lukkeren og blenderen inne i linsen må bevege seg lynraskt og i riktig rekkefølge. Det skaper litt vibrasjon i kameraet, noe som kan gjøre bildene uskarpe. Dessuten, jo mer som beveger seg, desto mer kan gå i stykker. Det er også en naturlig treghet i denne mekanismen.

Den geniale løsningen er altså å ta bildet gjennom en annen linse enn den du ser gjennom. Da kan du se gjennom kameraet hele tiden, også mens bildet blir tatt. Det er nesten ingenting som skal bevege seg. Den fjærlette lukkeren reagerer lynraskt og skaper ingen vibrasjoner. Mekanismen er enkel og pålitelig.

Med kamera på magen

Et annet særtrekk,  som på mange måter er en fordel, er sjaktsøkeren som denne kameratypen normalt er utstyrt med. Du holder ikke kameraet foran ansiktet. Du holder det på magen og kikker ned i det ovenfra. Her er det forfatteren Elaine Andersen som demonstrerer dette, mens ektemannen John Steinbeck smiler lykkelig:

Rolleiflex ble utviklet av den tyske kamerakonstruktøren Reinhold Heidecke. Rundt 1920 grunnla han firmaet Franke & Heidecke i Braunschweig, Tyskland, sammen med forretningsmannen Paul Franke. Den første Rolleiflexen lanserte de i 1929:

Historien vil ha det til at Heidecke ble inspirert til utformingen av kameraet ved fronten under første verdenskrig. Der brukte de et periskoplignende fotoutstyr som gjorde det mulig å ta bilder av slagmarken uten å ha hodet over skyttergravskanten. Dette prinsippet kjenner vi igjen i Rolleiflexen, og i alle kameraer som har sjaktsøker:

Sjaktsøkeren gir et fleksibelt forhold mellom fotografen og kameraet. Man kan altså holde det opp i luften, og feks ta bilder over hodene på en folkemengde, man kan sette det på bakken, man kan holde det sidelengs og ta et lurebilde av noen som står ved siden av en osv. Instruksjonsboken fra 1959 viser mulighetene:

Stor film – gode bilder

Filmformatet var en annen viktig fordel med Rolleiflex. Man fotograferer i såkalt mellomformat, på 6cm bred film. Det gir mange ganger så god oppløsning som på 135mm-filmen. Man kan blåse opp et utsnitt av bildet og likevel få god kvalitet. Med større film blir selvsagt alt på kameraet større. Bare antall bilder på filmrullen blir mindre, i Rolleiflex’ tilfelle normalt 12 bilder.

(Altså, når det gjelder kameraer har man i den ene enden av skalaen store og tungvinte kameraer med stor film og fantastisk oppløsning. I den andre enden har man kompakte og letthåndterlige kameraer med liten film og dårlig oppløsning. Mellomformat er den gyldne middelvei: God oppløsning og rimelig praktiske kameraer.)

Det automatiske kameraet

Nå kommer vi til en av de tingene som skilte Rolleiflexen ut fra konkurrentene allerede på et tidlig tidspunkt, nemlig filmfremtrekket. Når vi bruker et vanlig småformatkamera, er alt så enkelt. Filmen ligger i en liten kassett og er 40 bilder lang. Vi fester enden til spolen, tar et par blindbilder, og så er vi i gang. Men mellomformatfilmen er rullet opp på en spole sammen med en papirremse. Papiret beskytter filmen mot lyset når du setter i og tar ut av filmen. De første 30cm på rullen er bare papir, så begynner filmen, nøyaktig 12 bilder lang. Hvordan skal man vite når man har sveivet seg frem til bilde nr 1, 2, 3 osv?

Det fantes forskjellige, mer eller mindre klønete, måter å gjøre dette på. I 1937 lanserte Franke & Heidecke sin Rolleiflex «Automat». Automatikken her bestod nettopp i at sveiven stanset av seg selv på bilde nr 1, og deretter på bilde 2 og 3 osv. Jada, og samtidig ble fjæren i lukkeren spent, slik at den var klar til neste bilde. Ikke veldig automatisk sett med våre dagers øyne, kanskje, men en stor ting som bidro sterkt til Rolleiflexens suksess.

Over ser vi den utsøkte automatiske mekanismen på nært hold. Den består av to små ruller av stål. Man trer altså papirremsen mellom dem, og de er så nøyaktig innstilt at de merker forskjellen mellom bare papir og film+papir. Når man sveiver frem til der hvor filmen begynner, setter den minimale tykkelsesforskjellen i gang en mekanisme som gjør at sveiven stanser nøyaktig på første bilde. Mekanismen var mye mer pålitelig og robust enn man kunne få inntrykk av, og den fulgte kameraene fra 1937 helt frem til 1989. Alt på Rolleiflexen var mer robust enn det så ut til.

et skinn av vitenskapelighet

For å gi denne posten et skinn av vitenskapelighet, er det kanskje på sin plass med en snitt-tegning av Rolleiflexen:

Her ser man alt sammen: Sjaktsøkeren på toppen, med den lille lupen vippet opp for å fininnstille skarpheten, og det skråstilte speilet som gjør at man kan se ut gjennom den øverste linsen. (Selve sjakten er bare en sammenleggbar tut av metall. Den er der for å skape et mørkt miljø så man lettere kan se bildet på glassplaten i bunnen av sjakten.) Man ser filmen som går fra den ene spolen til den andre, mellom de to omtalte rullene i nedkant.

Slutten for rolleiflex

Rolleiflexens ry kulminerte på 1950-tallet. I 1956 passerte fabrikken en million produserte kameraer, alle laget i Brauschweig. Det var særlig pressefotografene som (bokstavelig talt) presset Rolleiflexen til sitt bryst. Men kameraet ble brukt til alt: Portrett, mote, gatefotografi, kunstfotografi, sport, reportasje.

Motgangen begynte ved slutten av tiåret, da japanske produsenter for alvor kom på markedet med småformatkameraer av ypperlig kvalitet og linser som kunne konkurrere med de tyske – til lavere priser. Det var begynnelsen på slutten for Rollei og hele den tyske kameraindustrien.

Tyskland var verdensledende som kameraprodusent i første halvdel av forrige århundre. I dag er det bare ett eneste firma igjen som lager kvalitetskameraer i Tyskland, nemlig firmaet Leitz med sine Leica-kameraer. For Rolleis del gikk det jevnt nedover fra begynnelsen av 60-tallet. De forsøkte å komme seg inn på andre markeder, med mange forskjellige kameratyper og produkter, de flyttet deler av produksjonen til land i østen, og det var mange omstruktureringer og konkurser, den siste i 2014. Den toøyde Rolleiflexen ble produsert hele tiden, men de siste tiårene var det et svært eksklusivt kamera. Her Rolleiflex Gold Edition – «to capture golden moments…»

Da fabrikken i Braunschweig ble solgt på auksjon våren 2015, var det mange Rolleiflex-entusiaster verden over som sukket dypt. Bildene fra auksjonsfirmaet, som sirkulerte på nettet, viste alt fra metallstansemaskiner og store industrifreser til innholdet i kjøkkenskapet på pauserommet. For 5 euro kunne man kjøpe de tallerknene, knivene og gaflene som Rolleiflex-arbeiderne hadde spist av. Da var det definitivt slutt for det legendariske kameraet.

Reinhold Heidecke

Det siste bildet viser Reinhold Heidecke i glansdagene, med livsverket sitt, Rolleiflexen, på magen. Bildet er tatt i 1955 da Heidecke besøkte sin kollega og konkurrent Victor Hasselblad på den svenske vestkysten.

Far og jeg og Rolleiflexen

Far eide en Rolleiflex, og nå er det jeg som eier den. Hvordan han hadde råd til å kjøpe et slikt kamera, skjønner jeg ikke. Han var journalist på et lite sted på østlandet, han tjente lite, og Rolleiflex var et rådyrt kamera laget for yrkesfotografer. I 1950-årene var det Rolleiflex alle fotoentusiaster lengtet etter, og han var en dem som lengtet.

Små aviser hadde ikke profesjonelle fotografer på den tiden. Det var en luksus forbeholdt de store hovedstadsavisene. Journalistene fotograferte alt selv, kommunestyrerepresentanter, kyr, farlige skoleveier osv. Men far var i tillegg genuint interessert i fotografering. Han sa «For et motiv!» når jeg var oppslukt av et eller annet. Alt måtte stanse og bli på utstilling. Hele gleden ble ødelagt.

Her er det etterlengtede Rolleiflex 3.5F som far kjøpte rundt 1960. Jeg husker hvordan han pleide å ta i det. Det overrasket meg siden å lese at disse kameraene var berømte for sin robusthet. De ble brukt av krigsfotografer under 2.verdenskrig. Far behandlet ikke kameraet som en krigsfotograf ville gjort.

Ordet «Planar» uttalte han med ærefrykt. Planarlinsene var de fineste linsene til Carl Zeiss, Tysklands, og dermed verdens, beste linsemaker. Far var også betatt av ordet «linserensevæske». Han fortalte at dikteren Rolf Jacobsen (som var journalist i samme avis) elsket dette vakre ordet og strevde forgjeves etter å finne innpass for det i et av diktene sine. Alt dette visste far å fortelle.

Jeg forestiller meg at det skulle være mulig å se på fars gamle bilder akkurat når Rolleiflexen kom inn i livet hans. Fra et eller annet tidspunkt skulle bildene bære den fantastiske Planar-linsens fingeravtrykk. Og sannelig synes jeg ikke jeg ser en forskjell!

Bildene: Til venstre fortvilelse uten Rolleiflex, til høyre idyll med Rolleiflex.

Det sier seg selv at vi barna ikke herjet med Rolleiflexen. Far ga oss strenge formaninger når det gjaldt hvordan vi skulle holde det, og hvilke steder vi absolutt ikke måtte ta. Men hvis fotognisten skal bli tent i ungdommen, må de ha fine kameraer å øve seg på, det skjønte han. Jeg fikk lære grunnleggende fotografering på Rolleiflexen, og da jeg var gymnasiast (og far hadde sluttet å fotografere) fikk jeg gå fritt omkring med det over skulderen. Innerst inne ønsket jeg at jeg hadde hatt et moderne Nikon, ikke dette merkelige, tyske kameraet.

Bilde: Rolleiflex påmontert sjaktforlenger av lær, med innebygget kikkert, sammenleggbar. Alle 17-åringers drøm.

Som du kan se, er Rolleiflex et to-øyd kamera. Du kikker gjennom den øverste linsen, og tar bildet gjennom den nederste. På toppen av kameraet er det en sjakt av sortmalt blikk. Den sørger for skygge, slik at du lettere kan se bildet på glassplaten i bunnen av sjakten, og stille skarpt. Slik ser det ut når du kikker ned i sjakten og retter Rolleiflexen mot feks et moderne Nikon:

Det var mye smått og underlig utstyr i fars kamerabag. Det var for eksempel en nærlinse, en rund sak i to deler som lå i et lite lærfutterale og ble brukt til å ta nærbilder. «Forsatslinse» var ordet far pleide å bruke. Det var en snorutløser (den eneste tingen som egentlig lot seg leke med: Man trykket i den ene enden av snoren, og en tynn pinne kom ut av den andre), to filtere, og en slags penn som hadde en myk børste (veldig myk) i den ene enden og en lapp sammenrullet lær i den andre. Umulig å forstå hva det skulle brukes til.

Dette er kanskje for spesielt interesserte, men her ser vi altså Rolleinar nærlinse i bruk. De to delene er satt utenpå kameraets egentlige linser – derav det fine ordet forsatslinse. Du ser den lille tuten på den øverste linsen. Den må til for å «utjevne parallaksen». Disse ordene uttalte far med stemmen til en som er klar over at han vet mer enn de fleste, men som aller helst vil fremstå som en som er ubevisst om at han vet. Saken er at to «øyne» som står et par centimeter fra hverandre, ikke ser 100% det samme, og jo nærmere du kommer, desto større blir forskjellen mellom det de to øynene ser. Dette hadde selvfølgelig ikke unngått Carl Zeiss-folkenes oppmerksomhet, og den merkelige tuten hadde altså «parallakseutjevning» innebygget. Enda et ord som det er vanskelig å finne plass for i et dikt.

Far hadde også to fargefiltere til Rolleiflexen, et gult og et grønt. Han forklarte meg bruken av dem. Svart-hvitt film oversetter jo alle farger til gråtoner. En rød, grønn eller brun ting kan komme til å få samme farge, samme gråtone, på et bilde. Men med filterne kan du påvirke det. Det gule filteret slipper masse gult lys inn på filmen. Resultatet er at gule ting blir lysere på bildet, mens blå ting blir mørkere «siden blått er det motsatte av gult»! På den måten kan du feks få blå himmel til å bli mørkere, og dermed få fram de hvite skyene. Her er en skyhimmel fotografert med Rolleiflexen og det gule filteret:

Men hva da med det grønne filteret, det som gjør grønne ting lysere og røde ting mørkere, hva skulle det brukes til? Far sa: «Vel, det bruker du hvis du for eksempel skal fotografere jordbær». Det var lokalavismannen som snakket.

I kamerabagen lå også instruksjonsboken «Rolleiflex in der Praxis» og ikke mindre enn to brosjyrer med alt man kunne kjøpe til Rolleiflex-systemet. En på norsk, med det viktigste, og en på tysk med smått og stort. Her hadde far krysset av for de tingene han ønsket seg, på samme måte som jeg selv hadde gjort i Märklin-katalogen for modelltog. Han har også skriblet ned hva tingene ville komme til å koste. Han har krysset av for sitt eget kamera, «Rolleiflex 3.5 F, mit Planar» (698 tyske mark). Til det har han ønsket seg et futterale, eller en «beredskapsveske» som han kalte det. Dette ordet husker jeg som foruroligende, og det tyske «Bereitschaftstasche» var ikke mye bedre. Det var et sydd kameratrekk av lær, kledd på innsiden med rød fløyel. 47.50 mark kostet det, men det kom i hus, og har fulgt Rolleiflexen til denne dag.

Alt med Rolleiflexen var veldig tysk. Beredskapsvesken var en ting. Filterne og nærlinsen kom i bittesmå lærfutteraler som kunne tres inn på kameraremmen. Alt var håndsydd i Tyskland. Det stod «Germany» preget inn i læret på baksiden. For far var dette et stort pluss.

Selv om han tilhørte krigsgenerasjonen (han var 7 år da tyskerne okkuperte Norge), hadde far stor sans for det moderne Tyskland, i alle fall slik det så ut fra utsiden: Willy Brandt-Tyskland, med sin besinnelse og grundighet. De som hadde bygget Rolleiflexen, var pliktoppfyllende, nøyaktige og kanskje en liten anelse blåøyde – akkurat så mye at de ikke kom på tanken å ta snarveier. Perfekt hvis du vil lage kameraer.

Bilder: Til venstre filmsveiven, berømt for sin robusthet. Til høyre skarpstillingshjulet med dybdeskarpehtsskala (det hvite feltet innerst). Hjulet for innstilling av filterfaktor skimtes nederst.

Selve kameraet utstrålte det samme. Alt var skarpsindig uttenkt, men samtidig virket kameraet ubehjelpelig. Det var på en måte litt formelt, litt stivt. Det så ut som det ville gå i vranglås hvis man kom til å gjøre noe feil med det. Ordene riktig og feil kjentes nærliggende når man håndterte det. Noe visst klønete hadde det også ved seg. For eksempel var innstillingene for blenderåpning og lukkertid låst til hverandre. Ville man stille på dem hver for seg, måtte man holde inne en liten hendel samtidig som man snurret på et ratt. Slike ting var det.

Bilde: Instruksjonsboken. «Tre veier til riktig belysning»

Far forklarte meg grundig kameraets forskjellige finesser, som innstilling av filterfaktor og skarpstillingshjulets automatiske dybdeskarphetsskala. Vi studerte listen over sinnrikt tilleggsutstyr. Her var det ikke bare en «Bereitschaftstasche», men også en «Bereitschaftsbehälter», en beredskapsbeholder, «aus Metall, mit Trockenpatrone», og et «Rollei-Pistolengriff mit Randnute an der Stativmutter». Far forstod nok hva det betød. Men her var mer: «Rolleimarin» undervannshus i tre ulike utførelser (725 mark, altså mer enn selve kameraet), og en «Blitzlichteinrichtung für Rolleimarin, mit Taschen», en undervannsblitz med veske. Det var til og med en reserveveske («Ersatz-Taschen») til blitzen, i tilfelle den første ble borte mens man var ute og dykket (31,50 mark).

Far hadde ingenting i mot alt dette. Tvert om, han var selv skarpsindig og klønete så det holdt. Språket hans var fullt av ord som «summa summarum»,  «bardus» og «mal apropos». Ting «huet» ham ikke, og han kunne føle seg litt «dusemang». (Da han ble eldre, og hukommelsen ble dårligere, var det typisk nok de vanlige ordene som forsvant, mens bare de sære uttrykkene ble igjen. Da var det ikke så gøy lenger.)

En dag ble Rolleiflexen min. Far klarte ikke å fotografere, han hadde utviklet MS. Kroppen hans ble gradvis stivere og på en måte mer og mer lik en Rolleiflex. Jeg hatet sykdommen som ødela faren min. Innerst inne likte jeg heller ikke kameraet som var så stivt og ubehjelpelig.

Far gjorde det enkelt den dagen, laget ikke noen scene. Siden jeg var den eneste av søsknene som hadde vist fotointeresse, var det jeg som skulle arve Rolleiflexen. Den var nettopp kommet tilbake fra fabrikken i Braunschweig hvor den var blitt renset og justert av ekspert-mekanikere. Dessverre hadde han klart å miste den fantastiske Rolleinar forsatslinsen som hadde fulgt kameraet i alle år, men ellers var det komplett. «Det er et veldig greit kamera». Det var ordene han brukte.

Bilde: Portrett tatt med den fantastiske Rolleinar forsatslinsen.

Etter dette stod Rolleiflexen og samlet støv i mange år. Jeg kom ikke på tanken å bruke det. For meg var det en komisk rekvisitt. Jeg var heller ikke klokere enn at jeg lot det stå på utstilling, slik at den innebygde selen-lysmåleren etterhvert sluttet å virke. (Dette er, ikke overraskende, en sinnrik innretning, en batteriløs lysmåler, drevet av et stykke selenium. Det er et stoff som gir fra seg bittelite grann strøm når det blir utsatt for lys. Svært praktisk, du slipper å skifte batterier. Ulempen er at selenet slutter å gi fra seg strøm etter noen års belysning.)

Bilde: Beredskapsbeholder av metall med tørkepatron – som Rolleiflexen burde ha ligget i.

Så en dag kom jeg inn på kontoret til min venn fotografen Knut-Inge Johnsen. Der oppdaget jeg til min forbauselse en Rolleiflex som lå og slang (!) blant rusk og rask, uten beredskapsveske, uten bærereim, og uten det hengslede linsedekselet som far hadde innprentet meg at jeg alltid måtte sette på, og aldri miste! Skjell falt fra øynene mine. Knut-Inge forklarte hvorfor dette er tidenes kamera, uovertruffent. Han viste meg hvordan det kan behandles som et hvilket som helst annet fotografisk verktøy.

Kort sagt, jeg gikk hjem og satte inn filmen jeg hadde fått av Knut-Inge, og tok noen bilder med den gamle Rolleiflexen. Den fungerte feilfritt fortsatt. Nå oppdaget jeg ved selvsyn alt det far hadde snakket med den lille sønnen sin om: Den fantastiske Zeiss Planar-linsen som på forunderlig vis «tegner» både skarpt og bløtt på en gang, og ikke minst hvor «diskret» kameraet er, med den nesten lydløse lukkeren og det «reserverte utseendet». Jeg fikk tak i en ny (gammel) nærlinse i et knøttlite håndsydd lærfutterale, og tyske mekanikere fikk til og med erstattet den døde selen-cellen med en annen som fortsatt var i live!

Hver gang jeg bruker det, er en liten del av meg tilbake hos vår familie, hvor Rolleiflexen hadde en så sentral plass. Men Rolleiflexen selv holder masken som alltid. Det er tross alt bare et kamera.